Kan det offentlige gi private virksomheter nye navn?
Likevel ser vi at stadig flere offentlige aktører omtaler opplæringskontorene som om de har skiftet navn til samarbeidsorgan. Det reiser et spørsmål som er langt viktigere enn debatten om ett enkelt ord: Kan det offentlige definere identiteten til private virksomheter gjennom sin egen språkbruk?
Men det følger ikke av dette at private organisasjoner mister retten til sin egen identitet, sitt eget navn eller sin egen merkevare. En juridisk kategori er ikke det samme som et virksomhetsnavn.
Opplæringskontorene er ikke statlige organer. De er private sammenslutninger etablert av medlemsbedrifter for å ivareta felles interesser innen fagopplæringen.
Navnet «opplæringskontor» er utviklet gjennom flere tiår og er kjent blant lærlinger, bedrifter, skoler og offentlig forvaltning. Det representerer kompetanse, tradisjon og tillit.
Når offentlige myndigheter omtaler opplæringskontorene som om de nå heter «samarbeidsorgan», beveger man seg derfor fra å beskrive lovverket til å definere private aktørers identitet på deres vegne. Det burde mane til ettertanke.
For hva ville skjedd dersom samme logikk ble brukt i andre bransjer? Ville det blitt akseptert dersom staten begynte å omtale regnskapskontorer med en ny juridisk betegnelse, og deretter informerte omverdenen om at regnskapsbransjen hadde skiftet navn? Eller dersom advokatfirmaer, bemanningsforetak eller næringsforeninger fikk nye offentlige betegnelser og deretter ble fortalt hva de «egentlig» heter?
Sannsynligvis ikke.
I et liberalt demokrati er det et grunnleggende prinsipp at private organisasjoner har rett til å definere sin egen identitet så lenge den ikke strider mot loven. Offentlige myndigheter kan regulere virksomheter, føre tilsyn og fastsette juridiske definisjoner. Men de bør være varsomme med å opptre som om de også eier retten til å definere hvem virksomhetene er.
Det er derfor en viktig forskjell mellom å si at opplæringslova bruker betegnelsen «samarbeidsorgan (opplæringskontor)» og å si at opplæringskontorene har skiftet navn til samarbeidsorgan. Det første er en juridisk beskrivelse. Det andre er en påstand om identitet.
Nettopp derfor handler denne debatten om langt mer enn språk.
Den handler om forholdet mellom offentlig myndighetsutøvelse og private organisasjoners selvbestemmelse. Dersom en hel bransje ikke selv mener den har skiftet navn, bør heller ikke det offentlige opptre som om den har gjort det.
At loven selv fortsatt finner grunn til å skrive «opplæringskontor» i parentes, burde være en påminnelse om nettopp det.
Les flere nyheter
